Når du vil unngå å legge døde katter på bordet

Det finnes strategier for hardt pressede talspersoner

Donald Trump er en mester i å legge døde katter på bordet. Når han har en dårlig sak, ikke kjenner fakta eller har viklet seg inn i et resonnement som kortslutter – snur han tvert. Han kommer med beskyldinger og «nye» opplysninger. Når USA er trege i sitt hjelpearbeid etter orkanen i Puerto Rico er det ordføreren der, sammen med ondsinnede demokrater, som «sutrer» av politiske årsaker. Og i tillegg så var vel orkanen Katarina hundre ganger verre. Når han under valgkampen holder møte med flere tusen i salen, og får kritiske spørsmål, begynner han å klage på sterke lyskastere og får med seg samtlige deltagere til å rope i takt; «turn down the lights, turn down the lights…».

Det er den britiske politikeren Boris Johnson som har beskrevet situasjonen hvor du er i ferd med å tape en diskusjon, at det lureste du kan gjøre er å «legge en død katt på bordet». Det gjør motparten og publikum opprørte og forvirret, og katten blir viktigere enn de temaene du vil styre unna.

Men om du synes dette kan bli vel drastisk, finnes det andre virkemidler for å få gjennomslag i en debatt, eller rett og slett bli sett, hørt og forestått i mediestøyen. Men det kommer ikke helt av seg selv – det må trenes på som alt annet.

Mange har i en eller annen sammenheng blitt utsatt for et kamera; enten ved en reell sak hvor man representerer virksomheten i media, eller gjennom tradisjonell medietrening med kamera. Erfaring med dette er bra, og det finnes mange gode medietrenere.

Jeg mener det vesentlige ved denne type trening, er at man ser den enkelte som skal trenes.  Det høres opplagt ut, men ofte kjøres det one-size-fits all-trening. Det må trenes med riktig teknikk til riktig person.

Jeg har som instruktør opplevd at folk som aldri har stått foran et kamera, utvikler seg til en glitrende talsperson- på ganske kort tid. Men jeg har også sett garvede talspersoner som har gått seg litt tomme, men som med trening finner frem til et nytt gir. Måten man møter de ulike profilene på – og hvordan treningen spisses inn mot den enkelte, er avgjørende for resultatet.

Vi kan dele de som skal trenes inn i tre kategorier:

  • Medievant, har et budskap og et ønske om å formidle dette. Er genuin i sitt ønske om å nå mange med noe man anser som viktig.
  • Ikke så medievant, men vant til å synes og ta plass i andre sammenhenger. Stor selvtillit – uansett budskap eller kunnskap (!), og tar medias behov og kameraformidling med knusende ro.
  • Liten eller ingen erfaring med media, og har egentlig ikke noe stort behov for å være der. Er ofte fagperson med stor kunnskap, men varierende grad av selvtillit i å formidle denne kunnskapen.

Den første kategorien er enklest å jobbe med. De kan grunnleggende teknikker og ønsker progresjon; føle mestring under enda sterkere press, slik at vi legger opp til krevende caser og tøffe spørsmålsrunder foran kamera, samt praktiserer gode prinsipper i krisekommunikasjon. Talspersoner som ofte er i media, kan likevel bli litt rustne med lengre perioder uten eksponering, eller de ønsker ekstra «prepping» før en spesielt viktig sak. Det kan være en glad-sak man ønsker å benytte til det fulle, eller en kritisk sak hvor man ønsker å være så godt forberedt som overhode mulig. Uansett kompetansenivå får disse personene alltid utbytte av treningen. De er ofte ultraproffe – og gjør ingenting uten å være forberedt.

Når jeg trener disse, bruker vi også tid på å snakke oss igjennom saken og begynner med strategisk tilnærming og rolleforståelse; hvilken rolle ønsker de å spille i den dramaturgien som uansett blir lagt. Deretter utvikles de konkrete budskapene, og vi jobber så med formidling av disse – foran kamera. Vi sliper ordvalg, betoning av ord, og jobber med å la kroppsspråk og fakter understreke innhold, snarere enn å forstyrre.

Den andre gruppen, er de som kommer inn og allerede er verdensmestre foran kamera. De er ofte svært så sjarmerende, men faller likevel igjennom som talspersoner. De oppleves å ikke ha substans, smiler fornøyd til seg selv – istedenfor til de man snakker med, eller til, og det hele blir oppfattet som lite ekte og troverdig. Og det er gjerne disse som legger de døde kattene på bordet.

Og ja, vi har en Trump som kjørte denne linjen, og kom seg helt inn i Det Hvite Hus. Men dette ville neppe vært mulig i vår norske virkelighet. Så får andre skrive lange forskningsrapporter for hvorfor det er slik. Uansett, denne type talspersoner er det også spennende å jobbe med som instruktør. Men det krever lengre tid. For det er smertefullt når denne personen opplever å ikke lykkes like godt foran kamera, som han/hun hadde forventet. For instruktøren er det da viktig å se hele personen, og bruke alle dens sterke egenskaper.  Det krever at talspersonen føler at det er trygt å være sårbar, og at instruktør er tydelig og ærlig – med respekt. I et slikt samspill ser vi ofte at folk får frem et bredere spekter å spille på; de tørr å vise andre sider – også i en profesjonell rolle. Da først oppleves det ekte det som sies, og vi «tar imot» både person og budskap. Disse personene har ofte et godt utgangspunkt for å bli svært gode talspersoner, men de må jekkes litt ned, før de bygges opp – og da blir det VELDIG bra.

Den tredje kategorien er ofte er den morsomste gruppen å jobbe med; fagpersoner som ender opp som glitrende talspersoner. De kan sitt stoff, de oppleves ekte og oppriktig og de kan med trening lære seg å formidle forenklet, men presist og engasjerende. De begynner ofte veldig omstendelig, og er opptatt av å ikke bli tatt på faktafeil (av kollegaene!). De har bratt læringskurve og når de knekker koden, presterer de svært godt – fort. Med disse så jobber vi mye med teknikk for å bli en forteller i stedet for en svarer. De lærer å omsette all kunnskapen i gode, konkrete eksempler folk kan forstå, ta mer regi og avgrense spørsmål hvis de blir presset. I tillegg får de en struktur for å forenkle budskap og helst med en god og enkel historie.

Så hva er felles for disse tre gruppene? Vel, vi trener med kamera fordi det er nyttig å se oss selv utenfra, slik at vi kan justere. I alle tre gruppene er det også instruktøren sin jobb å skape et trygt og inspirerende klima for læring enten det er mange i gruppen, eller kun 1-1 trening.

Alle tre gruppene jobber også med å forstå medias forventninger. Det er medias plikt og rett å stille kritiske spørsmål og konfrontere deg med det ubehagelige. Er du forberedt skal du tåle dette, og ikke la deg vippe av pinnen. Befinner du deg som talsperson i en kritisk sak, kan du både forsterke krisen, eller bidra til å snu krisen til en mulighet hvor du og din virksomhet fremstår godt.

Men for å få til dette MÅ du trene på god og stram budskapsutvikling, greie å bygge bro over på det du har bestemt deg for å fortelle, og stå stødig i stormen. Du må fremstå som en ærlig og ekte person både verbalt og non-verbalt. Situasjoner hvor du står og vrir deg, fomler med hender og flakker med blikket betyr ikke at du er en skurk. Du kan rett og slett være nervøs. Men du har mer å vinne på å ha kontroll på dette også. Da hører folk bedre hva du sier rett og slett.

Så ta deg tid til å trene på talspersonrollen – selv i en hektisk hverdag. Jeg lover deg at det blir mer hektisk om du ikke har gjort leksen din – og du innta rollen. Er du godt trent og forberedt, så slipper du kanskje å legge døde katter på bordet også. Lykke til!

Melfaldkrisekom. no, marianne@melfaldkrisekom.no, mob: 92819390.

 

 

 

Ta kontakt!